Safari i Etosha

I går var vi på safari i Etosha. Vi skulle bli hentet hjemme klokka ti over halv ett, for safarien startet halv tre. Bilene som skulle kjøre oss dukket ikke opp før ett. Det ble litt stress… de som kjørte skulle jo innom for å kjøpe seg mat før de reiste, også måtte det jo fylles bensin og da. African time. Begynner å bli litt lei det nå altså. Da vi endelig kom av gårde gikk det fryktelig fort! Speedometeret lå jevnt på 160. De måtte jo få oss frem i tide… Det kom en fryktelig skur på turen oppover, så det så mørkt ut for den safarien vår. Vi satt og krysset fingrene for at det skulle bli oppholdsvær når vi skulle ut. Det ble faktisk bedre også, en stund hvertfall. Vi møtte tre giraffer da vi kjørte inn til Etosha. Anette, Anne og Ellen ba sjåføren om å veive ned vinduene så de fikk tatt bilder. Hege og Nina satt i en annen bil, og fikk også øye på giraffene. De måtte få sjåføren til å rygge tilbake slik at de fikk tatt bilder av giraffene også. De som kjørte oss bare flirte av oss, for giraffer kom vi til å se over alt. Men er man turist, så er man turist. Det sa vi til dem også, vi har jo ikke sett giraffer ute i naturen før akkurat. Da vi endelig kom fram til lodgen der safarien skulle starte, måtte vi først inn og betale for safarien, og deretter måtte vi betale for inngangen vår og sjåførenes. Det rare var at prisen varierte basert på hvilket land du kom fra… Det kaller vi diskriminering! Slik fungerer visst ting her. Merkelig, men men. Etter at vi kom over dette gikk vi ut til safaribilen. Det var en åpen bil, akkurat som de på film. Vi fikk beskjed om at vi kunne ta på oss noen tykke ponchoer som lå i bilen om vi skulle bli kalde. De ble tatt på ganske kjapt, for etter alt regnet spruta gjørma som bare det. Det første dyret vi så på nært hold inne i parken var en gnu. Vi fikk se mange flere etter den første, for det stod fullt av dem på et flatt grasområde. Sebraer dukket det opp mange av også. Det ble skybrudd etter en time ute på tur, så vi ble gjennomvåte. Bilen snudde, og vi kjørte tilbake til lodgen for å vente til det gav seg litt. På turen bort til lodgen, måtte vi stoppe på sebraene, de samlet seg midt i veien da det regnet.

Da regnet endelig letnet, kjørte vi ut igjen. Vi fikk se enda flere sebraer, gnuer og giraffer. Vi fikk tatt masse fine bilder! Vi så impalaer, kudu, springbukk, oryx og en sjakal. Vi var heldige og fikk se et svart nesehorn også! Det var visst ikke så ofte man fikk se det på de safariturene. Det var nesten det største å få se det, så det var kjempegøy. Nesehornet prøvde å true bilen vi satt i da, for da vi stoppet opp, prøvde det å løpe litt mot bilen. Vi håpet at det ikke skulle komme for nært, men det gikk bra. Nesehornet stoppet å løpe etter en meter eller to. Så vi hadde det nok på en 20 meters avstand eller noe. Det ble mange fine bilder hvertfall! Vi ble godt fornøyd med safarien, selv om vi ikke fikk sett løver eller elefanter. Pusekattene hadde vel gjemt seg for regnet? Safarien var en kald fornøyelse, ettersom vi var våte fra alt regnet. Det er ikke veldig behagelig å sitte i en åpen bil når man er klissvåt… men alt i alt en bra tur =)

Etter at vi hadde sett nesehornet, måtte vi skynde oss tilbake til lodgen. Vi skulle være tilbake på lodgen til halv seks, for porten inn til Etosha stengte klokken seks. Sjåføren vår kjørte innom både her og der, og stoppet for å snakke med noen på turen tilbake, så da vi var tilbake på lodgen var klokka blitt ti på seks. Stress igjen! Sjåførene våre var ikke der heller, så vi måtte ut og kjøre for å finne de også. Fem på seks fant vi dem, og de så ikke ut til å ha det videre travelt. African time igjen… Den ene sjåføren måtte finne skjorta si i baren, så da gikk det enda fem minutter der. Da klokka var litt over seks kom vi oss av gårde. Det var helt mørkt, og det dukket stadig opp dyr foran oss i mørket. Giraffer, gnu, sebra og impalaer dukket opp. Og vi ble enda mer forsinket. Vi kom frem til porten, og den var stengt… Vi tenkte vel vårt der vi satt. Klokka var kvart over seks, og porten var stengt. Sjåføren vår prøvde å tute, men det gikk ikke. Så gikk han ut av bilen og bort til porten. Kjettingen kunne åpnes :D Flaks! Vi kjørte gjennom, og bort til bommen 20 meter unna. Der sto det ei kjempe sur dame. Heldigvis fikk sjåføren vår snakket med henne så vi kom ut. Det så litt mørkt ut til å begynne med, men det gikk jo bra =)

Det var så godt å komme hjem etter turen! Alle var gjennomvåte og kalde, så vi hoppet dusjen så fort vi kom hjem. Da var det godt å ha tykke sokker og fleece genser! Brrr, skulle ikke tro det gikk an å fryse sånn i Afrika… 

Svart nesehorn

Møkkete gnu

Fine sebraer =)

En flott gammel hann giraff =)

Btw: Hege går nå under navnet Lady Gaga, for folk her greier ikke å si Hege =P

Veldedighet

Vi har hatt en liten pengeinnsamling, hvor familie og venner har blitt spurt om å sette inn en liten slant, slik at vi kunne hjelpe barnehagene vi er i med diverse utstyr. De har jo ikke så mye i barnehagene akkurat. Vi fikk inn ganske mye, mer enn vi hadde forventet faktisk, så vi fikk kjøpt inn mye leker, tegnesaker, plakater, baller o.l til barnehagene. Vi brukte tirsdag og onsdag til å levere gavene til barnehagene. Det var mange fornøyde fjes! Barna ble veldig glade, og vi så det lyste i manges øyne da vi viste frem ballene, bilene og hoppetauene vi hadde kjøpt. Stas!

Alle gavene vi kjøpte til barnehagene

Mange fornøyde barn. Ball var gøy!

Biler var også stor stas for guttene!

Vi fikk igjen en del penger etter å ha kjøpt inn alt til barnehagene, så vi bestemte oss for at vi kunne støtte en organisasjon til. Det var jo ikke vits å kjøpe til barnehagene på måfå akkurat. Dermed spurte vi hun som ordner alt for oss her nede om hun visste om flere som trengte hjelp. Det visste hun så klart. Vi ble tatt med til et gamlehjem i Lokation (den fattige delen av byen). Vi hilste på de gamle, og fikk komme inn og se inne på ett av soverommene der. Det var et stusselig syn. Ei enkel sprinkelseng og ei metallhylle var alt som var der. Gulvet var bare grå betong. Stusselig i grunn. Vi gikk en runde sammen med hun som styrer for oss, og en eller annen minister som ble med. De spurte de gamle om hva de ønsket seg, og det gikk mest i tepper og luer. Etter besøket der dro vi til byen for å kjøpe inn ting. Vi kjøpte 24 pledd, 24 puter, 24 luer, 24 kopper og fat, et par tøfler og en genser. 

Vi dro tilbake til gamlehjemmet for å levere gavene dagen etter. Det hadde gått rykter om at vi skulle komme, så vi måtte lese opp navnene til de gamle fra en liste, slik at de riktige fikk. De gamle ble veldig glade for det de fikk, vi fikk velsignelser fra den ene og den andre, de tok oss i hendene og pekte mot himmelen. De trengte virkelig hjelpen. Det er godt å se at det vi har ordnet blir satt pris på, og det føles så bra for oss også. Så TUSEN TAKK ALLE SAMMEN FOR ALL STØTTE! Det ble virkelig satt pris på her nede!

Gaveinnkjøp til de gamle. Det ble et stort lass!

De gamle strømmet til da vi kom =)

Zambia :D

Hei hei, her kommer en ”litt” sein oppdatering.

Vi har nå reist lengere enn langt og litt til. Ferden har nå gått til Livingstone i Zambia! Det vart en lang tur på rundt 14 timer i buss. Men det lova godt at vi møtte elefant allerde på turen dit. Litt småstressa blei vi riktignok når vi plutselig fikk vite vi måtte betale for å komme inn i Zambia. Det var informasjon vi ikke helt hadde fått med oss. Men det ordna seg når en snill, gammel mann tilbød seg å hjelpe oss. Det finnes fortsatt snille mennesker i verden J

Væl framme reiste vi til vårt nye hjem for noen dager. Det var et koslig lite gjestehus med et hjemmelig preg. Eieren var en snill kar som henta oss når vi kom. Rommene var helt greie, men ikke alle var like begeistra for de lange, grønne kjæledyra som krøp rundt på plassen. Spenstige gresshopper.

Seinere på kvelden blei det en fin middag på en restaurant som heter Armadillon. Hadde det litt artig med kursen for zambiske dollar. Hmmmm…skal vi se, 80 000 for en middag, er det for mye å gi 30 000 dollar i driks da? Er heldigvis ikke så dyrt som det høres ut som.

Neste dag blei det tur til det berømte Victoria falls. Vi leide oss noen regnjakker, men det var bortkasta penger. Det var som en jungel der inne, en veldig VÅT jungel. Det var som om det sku sprutregna, bare man ganger det med ti. Vi var ikke så tørre når vi var ferdig. Fallet var en enorm opplevelse. Det er en fantastisk stor vannmasse som kaster seg ned med et stort bulder. Ble en del knipsing med kameraene. Etter den våte opplevelsen tok vi en snartitt på tremarkedet like i nærheten. Veldig mye fint, men selgerne var litt slitsomme og masete.

Så blei vi henta til et lite båtcruise i solnedgang. Vi håpa på å se no dyr, men blei litt skuffa på den fronten. Stemninga blei derimot lystigere når baren åpna med gratis alkohol og forfriskninger. Ble en riktig så morsom tur på vannet:P

Dagen derpå blei det enda en tur til Victoria falls for Anne, Hege og Anette. Denna gangen, kloke av skade, tok de med seg skift, skippa regnklæra og entra fossen iført klær. De blei mildt sagt gjennomblaute. Denna dagen fant de også veien ned til the boiling pot av fallene. Lengere og kronglete trapp ned til bånn ska du lete lenge etter. Anbefaler ikke flipp-flopper til en slik tur. Turen opp kan dere tenke dere sjøl….kall det en treningstur.

Så kom endelig skyssen som skulle ta oss med til elefantene!!! Vi måtte gå opp på en rampe for å kunne sette oss på elefanten vi fikk tildelt. Vi satte oss opp i sadelen og så var vi klare til å ri på elefanter. Den største elefanten var rundt 50 år og den minste var 2 år. Alle syns detta var en flott opplevelse og hadde det vært opp til oss hadde vi gjort ridd lenger og flere ganger. Når vi var ferdige fikk vi mate elefanten med litt snacks. Noen fikk også sitte på elefantens kne. Før de gikk til innhengninga si tok alle elefantene en salut for oss, altså så løftet de opp kneet og snabelen for oss. Flotte dyr, kjempesøte. Hade det ikke vært for øra så hadde vel glisa våre gått helt rundt J

Tirsdagen måtte vi tidlig opp, da var det tid for en frisk lion walk på morrakvisten. Vi fikk noen instruksjoner, som for eksempel at vi ikke måtte huke oss ned uten tillatelse, se rett i øynene til løven om den så oss i øynene, ikke løp osv. Hva hadde vi kasta oss ut i nå da?

Vi traska ut i skauen og der lå det to løver å slappa av. Der fikk vi huke oss ned å ta bilde med løven mens vi klappa den. Den andre lå bare å så på oss, litt morra trøtt.

Så begynte vi å gå med løvene. Var tøft å se dyra i levende live og til og med kunne ta på dem. Vi var litt skuffa over at vi ikke fikk gått mer med dem, men det var sikkert en grunn til det. ellers så fikk vi jo et tonn informasjon fra guiden, som tvilsomt tok mer enn fem åndedrag under hele opplegget.

Anne, Hege og Anette dro på markedet igjen i håp om at de fikk gjort unna noen bra forhandlinger. Nina og Ellen tok seg likeså godt en heisatur i helikopter. De fikk se Victoria falls fra oven, en riktig så fin flytur og en anna måte å se fallene på. Nina var super ivrig for detta var hennes store drøm. Bokstavelig talt hoppende glad.

Så kom den laaaaaaange turen hjem igjen. Var himmelsk å kunne slenge fra seg bagasjen og legga seg i sengene våre i Tsumeb. Kom hjem seint på natta. Godt å ha fri dagen etterpå for å si det sånn.

Ellers så har Namibias nasjonaldag vært 21. mars, men vi fikk beskjed om at feiringa var flytta til lørdag 26 mars i stedet. Viste seg at det var feiring på selve dagen også, men det fikk ikke vi med oss. Men vi venter tålmodige til lørdagen kommer. Vi begyner også å nærme oss slutten på praksisen i barnehagene. Så nå samler vi inn det vi skal til skolearbeid og rapport. Så nå kan vi ikke ligge så mye på Dros å dra oss i sola.

Xoxo fra hele gjengen

En helg med opplevelser

Denne helgen har vi tilbrakt i Swakopmund. Vi har opplevd litt forkskjellig og noen trosset sin egen skrekk for å oppleve noe nytt. 

Vi reiste nedover til Swakopmund torsdag efta. Når vi kom fram på kvelden, etter sju timer i en liten trang mini buss. Var det å finne en restaurant for å få oss noe å spise. 

Fredag var kommet og vi stod opp tidlig for å få noe ut av denne dagen i kyst byen. Anette, Nina og Hege ville prøve å hoppe i fallskjerm denne dagen. Klokka tolv fikk de beskjed om at det hele skulle skje.  Denne fredagen var det overskyet, men guttene som eide fallskjem byrået trodde været skulle bli bedre. Så da var det å se på stranden og havet, også ble det litt shopping under ventetiden. 

Anne og Ellen reiste ved ti tiden for å kjøre ATV i sanddynene, dette hadde vært en utrolig kul og artig opplevelse. Etter ATV kjøringen så hadde de akt ned sanddyne på sponplater. De kunne ha fått en fart på 80 km/t, men så fort hadde ikke de akt ned sanddynene. 

 

 Fredagen til Anette, Nina og Hege ble egentlig bare venting, venting og atter venting siden været ble ikke bedre. Men når klokken tikket over to, trodde de at de skulle få hoppe og ble helt i hundre. Men det ente bare med at de fikk skrevet under på noen papirer, sett flyet og fått et lite kurs om hva de måtte vite for å kunne hoppe tandemhopp. Reiste hjem igjen med en veldig skuffet sjel over dagens hendelse.  

Kvelden avsluttet i alle fall bra med å gå på en kjempe fin fiskerestaurant som lå ytterst på en laaaang brygge. Så vi var så si ute på havet og kunne se ned på vannet gjennom vinduer i gulvet. Litt skummelt å gå og sitte over, men det er en morsom vri på en gulvdekorasjon kan man si. Maten der var helt utrolig herlig og noen smakte på sushi for første gang og likte det. 

 Lørdagen reiste Ellen og Hege på sel og delfin safari. De ble hentet og reiste ned til Wales Bay for å legge ut med båt. De fikk sett mange sel kolonier, to delfiner, høre og se hvordan østers oppdrettet var i havet også fikk dem se et skipsvrak som var over 100 år gammelt. Denne turen likte Ellen og Hege veldig godt, de fikk også utdelt champagne på båten. Hege smakte også på østers for første gang og syntes det var så som så. Det de synes var ekstra stas med turen var at det kom en sel i båten, som de som jobbet på båten matet.

 Anette og Nina hoppet i fallskjerm denne dagen. Anne var med dem som moralsk støtte. Dette var en opplevelse for Anette, det har lenge vært et sterkt ønske å gjennomføre dette til tross for en mindre entusiasme for høyder. Hun elsket dette og har blitt bitt av basillen og skal hoppe igjen. Nina måtte gå gjennom seg selv for å klare dette, men tøffe Nina klarte å trosse sin egen frykt for høyder. Men usikker med seg selv om hun skal hoppe igjen noen gang. Hege skal prøve å se om hun får hoppe, når gjengen reiser ned igjen til Swakopmund i slutten av april. 

 Senere på kvelden reiste alle fem jentene på ATV kjøring i solnedgang. Hege syntes det var litt skummelt i starten og fikk veldig vondt i tommelen, men ellers alle ELSKET denne turen. Det var utrolig nydelig å se alle sanddynene vi kjørte på og så romantisk å se når sola gikk ned bak havet. Dette var virkelig et minne for livet for oss fem jentene. 

Søndagen ble brukt for å reise hjem igjen til Tsumeb. Da var jaggu meg bussen enda mindre enn da vi reiste nedover.! Så det ble en trang og vond tur hjem igjen. Endelig hjemme fant jentene sengene sine og la seg tidlig.

Tur til Oshakati

Ja nå har vi endelig reist litt. Har hatt en svært så fin helg i Oshakati med jentene som bor der. Vi dro på en fredag i den tro at vi fikk vår egen buss. Og sannelig, sjåføren møter opp presis med tom buss. Det varte vel et par hundre meter til vi begynte å plukke opp den ene etter den andre av lokalbefolkninga som skulle samme veig. Med seter som minna om en harde kirkebenker uten nakkestøtter og lufting i form av åpne sidevinduer, så ble det en interessant tur. Godt vi hadde bagasjen på en henger bak. Fikk en kjapp stopp på et marked hvor vi kjøpte boller. Anette var litt ekstra sulten og ble utfordra av ei gammal dame tel å kjøpe en delikatesse i Namibia, nemlig deilige larver. Var ikke kjempe ille og smakte faktisk greit, men anbefaler fortsatt potetgull og sjokolade hvis man skal kose seg en lørdagskveld.

Ferden gikk videre, og videre og videre. Sjåføren var ikke heeeeelt lommekjent, så tok litt tid før vi fekk sosa oss fram. Der blei Ellen, Nina, Hege og Anette innlosjert på Bahay Susan. En koslig liten jungel som vi til slutt skjønte måtte skjule noen rom å sove i. Anne sov i huset til Oshakati jentene. Et koslig lite hus med masse sjarm etter at de har tapetsert veggene med morsomme tegninger. Svært så kreative sjeler.

Det tok ikke lang tid før vi fant nærmeste vannhøl å kjøle oss ned i. Bennys park er en eksotisk dekorert plass med et passlig stort badebasseng å kose seg i. Noen plasser har en tam hund eller katt som tasser rundt, men ikke her nei, her kjørte de stil og hadde noen tamme påfugler som trava rundt i stedet.

Seinere på kvelden tok vi en tur på den lokale puben. Masse øl for en billig penge er helt greit. Blei så vi tassa hjem på kvelden siden det begynte å tordne og regne. De ellers så tørre og sandete veiene ble forvandlet til deilig gjørme og godt spredte vanndammer. Hvordan bilene her overlever de dype høla i veiene skjønner vi ikke.

Lørdagen kom og det var tid for SHOPPING! Oshakati har ti ganger bedre shoppingsenter enn vi har i Tsumeb. Vi har et hjørne i forhold. Så det gikk som det gikk når en gjeng jenter går løs på en rekke klesbutikker. Men vi møtte en lang og atter lang hindring denna dagen. Uheldigvis så var det pay-day og butikkene var stappfulle med folk. Køene til prøverommene ligna en lang slange og noen av klesbutikka begynte å se ut som en slagmark. I tillegg så stengte plassen rundt ett, så vi måtte runde av litt før en vi hadde håpa på. Men litt hadde vi nå fått raska med oss. Fornøyde med dagens fangst gjorde vi oss klare for fest.

Festen var hos Clinton, en fyr vi har blitt kjent med. Der var det billjard inne og grilling ute. Vi fikk endelig smakt den berømte pølsa som så mange har snakka på. Delte meninger om den, men de fleste likte det veldig godt. I tillegg blei det grilla et eller anna dyr som Clinton hadde fellt sjøl. Nydelig kjøtt, mørt og smakfullt. Ble noen morsomme runder med billjard og heftig fotografering. Også fant vi det hemmelige rommet! De fleste fekk hakeslepp når vi åpna skapdørene på soverommet. Der inne skjulte det seg et bad med dusj, badekar og hele luksuspakka. Vi ble litt mer nødne enn ellers og måtte ta noen ekstra turer på do den kvelden :P

Jaggu kom vi oss opp tel bussavreise også. Ikke at det var noe problem siden sjåføren opererte med african time og kom en time for seint. Men slik må vi bare regne med her. Full buss denna gangen også, og rumpene våre frydet seg til nok et par timer på kirkebenkene. Utrolig hvor mange som kan presses inn i en liten buss. 

Ellers har vi det bra i barnehagene våre og har begynt så smått å gjennomføre opplegg. Vi besøker hverandres barnehager for å se litt andre barnehager enn våre egne. Så henger vi veldig mye på Dros for tiden for å spise og bade. Vi må også nevne vår blide og trofaste taxisjåfør som vi alle er så glad i, Peter. Alltid på pletten for å kjøre oss, stort sett til Dros. Han flirer nesten hver gang vi skal dit. Vi trenger ikke lenger presentere oss i telefonen fordi han vet godt hvem vi er og hvor vi skal. Håper vi snart får blogga igjen, vi VEIT vi er treige og jobber med saken.

Xoxo from all of us

Uka det skjedde mye rart

Det har skjedd ganske mye rart i uka som var. Anette skremte vettet av oss andre jentene, og måtte kjøres til sykehuset på grunn av smerter i ryggen og brystet. Hun måtte overnatte en natt på sykehuset, og ble tydeligvis kjent av pleierne som jenta med sprøyteskrekk. Er ikke så greit å ikke like nåler og ende opp med å ha sitt første sykehusopphold i livet på et sykehus i Afrika. Nina og Hege fungerte som støtte da det skulle tas blodprøver og settes drypp. Fikk litt følelsen av å befinne oss i en av skadeforsikringsreklamene på tv når en kakerlakk ville ta seg en tur i veska til Anette. Torsdag ble Anette skrevet ut fra sykehuset, da var det mye frem og tilbake fra sykehuset sin side før hun endelig fikk betalt.

Anette: Tusen millioner takk til mine gode venner som var der for meg når jeg blei sjuk. Veit ikke hva jeg skulle gjort uten dere der. Kjempe hyggelig med alle som kom på besøk og ville hjelpe til. Det setter jeg veldig stor pris på.

Utpå ettermiddagen fikk vi besøk av jentene fra Oshakati. Vi var 14 stykker som skulle ut og spise, så det tok sju lange og sju brede før vi endelig fikk se en pizza. Uheldigvis hadde de gjort det slik at vi liksom skulle få maten likt, så noen pizzaer var kalde. Nedtur.

På fredag gikk vi ned i byen en liten tur. Nina skulle ta ut penger i banken, men ved den første kom det en vakt bort og sa ifra at det var tomt for penger. Vi gikk videre til neste. En fyr kom bort og sa ifra at det ikke var penger der heller, for han hadde sjekka litt før, jentene fulgte selvfølgelig etter til neste bank, ante fred og ingen fare, før fyren stakk hånda borti og trykka avbryt. Heldigvis hadde Nina hørt om andre som hadde vært borti dette tidligere, så hun var kjapp og tok kortet sitt. Så det gikk bra. På tur hjem fra butikken merka vi at fyren og noen karer til som hadde prøvd å ta kortet til Nina fulgte etter oss… ”Dei sju agentan” var på vakt og stoppa i gata for å ta en pause. Vi ville jo ikke at de skulle finne ut hvor vi bodde. Slue slue mennesker. Her må vi følge med ja. Litt utpå dagen reiste vi til Dros for å bade. Fin plass, stort basseng, masse sol og god mat =) Vi storkoste oss. På kvelden tok vi oss en liten fest fordi vi hadde besøk. Vi var borte i huset til allmennlærerne, det ble uvær, så derfor måtte vi sitte inne. Det dukket opp noen lokale gutter også.

Hege og Anette løp hjem for å hente Nina, Anne og Ellen som var og henta seg drikke. Nå skulle vi ut. Det er ca femti meter mellom huset vårt og allmennlærernes hus. Det styrtregna, og Hege ville ikke bli møkkete på beina. Hun fant derfor ut at hun skulle løpe over naboens plen på vei hjem. Hun hadde sørget for at hun ikke skulle løpe på gjerdestolpene, men jernstolpen midt på naboens plen hadde hun ikke sett… Det resulterte i et kutt i foten. Nina og Ellen lekte sykepleiere og stelte såret til Hege. Kompress og greier. Anette, Anne og besøket vårt tok seg en tur ut på byen. Der måtte stive norske kropper vende seg til den pulserende rytmen av Afrika. Tipper det var et festlig skue for de som satt å så på, men gøy var det uansett.

I de sene nattetimer kom Anette, Aina og Anne hjem igjen. Marita var igjen ute, og skulle komme litt senere. Derfor lot vi døra stå ulåst. Hun kom hjem etter en stund, men sa til Aina at hun skulle gå ute litt. Vi andre sov. Anne og Ellen ble vekt av Aina i halv fem tida. Sitat fra Aina ” Det er to menn i stua vår”. Anne og Ellen trodde ikke helt på henne, og svarte ”du kødder”. Aina ”seriøst, det sitter to karer i stua og sover!” Vi kjente hjertet banka litt ekstra, og dro på oss t-skjorter. Ellen gikk ut i stua og skrudde på lyset. Der satt det jaggu to fremmede menn og sov. Ellen fant endelig sin engelske ”sinna stemme”, og ba karene om å forsvinne. De var drita fulle begge to, og så helt sjokkskadde ut da de ble bedt om å gå. Heldigvis gikk de ut uten at vi behøvde å mase for mye. Nina og Ellen gikk ut for å si ifra til vakta på området, men han skjønte ikke et kvekk av det vi sa, og sto bare å så på oss. Karene som var inne hos oss skulle rygge og snu bilen sin. Her kjører de med promille og man kan si det syntes veldig godt. Det var et artig syn, fram og tilbake, fram og tilbake. Ryggelyset blinka som ei diskokule. Tror ikke sjåføren visste hvor giret og gassen befant seg eller seg selv i det store og det hele. 

Resten av helga har vi lekt flodhester på Dros. Det har blitt noen særdeles vakre undervannsbilder som dere ser =P  Pluss mye god mat. Er ingen slanketur dette her akkurat.